Bo-kultur

Jeg vil rette litt oppmerksomhet mot boforhold i studenttilværelsen. Det har seg slik at jeg bor i en typisk bygård i sentrum av Bergen, i fire etasjer, fylt opp med stort sett studenter. I vår store/lille 3-roms leilighet, som forøvrig har en meget upraktisk planløsning, og der det trekker noe hinsides fra sprekkene under oppvaskkummen, er jeg så heldig å bo med en god venninne. Men i tillegg til oss to, bor det også en tredje person, som jeg vil mene er en raring av de skjeldne.

For det første har jeg knapt hatt en samtale med han. Da jeg flyttet inn her i august, hilste han høflig på meg, og han virket som en imøtekommende og hyggelig fyr. Men det er stort sett den eneste verbale kontakten jeg har hatt med fyren. Han er ekstremt lite snakkesalig, og sier knapt hei, hvis vi møtes på kjøkkenet. De gangene jeg har forsøkt å innlede en samtale med han, er han stadig mutt og forsvinner inn i sine egne tanker. Jeg vet ikke hva det er , men jeg får et nntrykk av at han er veldig menneskesky, og ikke har ønske om sosial kontakt med de han bor med. For det andre er det sjeldent han har besøk av venner, og han sitter gjerne på rommet sitt humrende foran tv'en (noe han faktisk gjør i skrivende stund!), med døra på vidt gap. Å synge i dusjen er han også glad i, det er ofte et lydnivå av en annen verden inne på badet. Han lager også en slags gryterett hver dag, som ikke alltid lukter like godt, og som uheldigvis har til vane å bre seg som en eim av uidentifiserbare dufter i hele kjøkkenet resten av kvelden, og gjerne morgenen etter.

Kanskje det bare er jeg som syns det er spesielt, men litt merkelig er det jo, når man tross alt bor sammen, at en ikke riktig føler at en vet hvem vedkommende man bor med er. Han er sikkert en ålreit type, og det er lett å henge seg opp i alt mulig, men litt skeptisk må jeg innrømme at jeg blir...

Vi har forøvig lagt ut en annonse nå, om å finne et nytt sted å bo etter jul, så enn så lenge får jeg bære over med et stk rar samboer...